Sykdomsprat

Olivia virker helt frisk igjen nå,såvidt jeg kan se. Hun viser ingen tegn til sykdom,og er sitt vanlige,glade,entusiastiske jeg igjen. I går var hun rastløs og maste etter tur til og med,for første gang på over en uke. Jeg har vert litt usikker på når jeg skulle begynne å gå tur med henne igjen,var redd hun skulle bli sliten etter å ha vert så syk og slapp,så har liksom ikke turd til tross for at hun har virket i god form di siste par dagene. Men jeg tenkte meg at hun kom til å fortelle meg på sitt vis når hun var klar for å gå tur,og jaggu fikk jeg rett. Så vi tok oss en halvtimes tur til Høynes i går,og hun trippet glad og fornøyd hele veien. Matlysten har hun også fått tilbake,og hun spiser vanlig hundemat igjen. I tillegg får hun masse snacks som laks i urtesaus,kokt tunge (pålegg),kattemat og sånn utenom. Hun er litt i tynneste laget nå,så hun får lov til å spise alt hun orker sånn at hun får lagt på seg igjen.

På torsdag var vi hos veterinæren igjen,der Olivia fikk en grundig skjekk. Veterinæren klemte,trykkte,dro og pirket i alle retninger på den lille voffsen,som stod som en liten engel oppå undersøkelsesbordet og fant seg i alt uten problemer. *Stolt matmor* Sjekket alt fra hjerte og lunger til lever og nervesystem,og alt var i orden. Eneste hun hadde kanskje bittelitt hovne lymfeknuter,men det var visst vanlig i forbindelse med feber ettersom jeg forstod det,så det var ingenting å bekymre seg for. Vi fikk også tatt blodprøve for å sjekke om årsaken til feberen kunne være den flåttbårne sykdommen Borrelia,men prøven var heldigvis negativ. Ellers fikk jeg pratet endel med veterinæren om hva hun trodde var årsaken til feberen,og ikke minst til dette anfallet Olivia hadde for 4 uker siden. Hun trodde hvertfall ikke at disse 2 tilfellene hadde noen sammenheng,og hva enn som var årsaken til feberen så kom det nok ikke til å vises på prøver nå,da antibiotikaen antagentlig hadde tatt knekken på hva enn det var. (Grr,det burde jo ant meg,og det burde jo veterinæren vi var hos forrige helg opplyst om og tatt hensyn til,sånn at han kunne prøvd å finne ut av det da. TYPISK! Blir så irritert!) Så jeg trengte nok ikke bekymre meg mer for denne feberen (håper hun har rett…) Men hun gikk med på til slutt at dersom Olivia fikk flere av disse anfallene,så skulle vi ta en full sjekk,med fullstendig blodprøve,røntgen,og evt også en sjekk i MR-maskinen til den andre dyreklinikken. Hun advarte om at dette kom til å bli fryktelig dyrt (4-5000) og at det var ikke sikkert at vi fant noe i det hele tatt selv om vi tok alle disse testene. Men dersom hun får flere anfall,så kommer jeg til å gjennomføre disse testene uansett. Kanskje dem finner ut hva det er da,og hvis ikke finner dem i det minste ut hva dem kan utelukke at det er. Og da kan dem nesten helt sikkert konkludere med at det er epilepsi. Ergo,sjansene for at vi får en diagnose er betraktelig større da,enn dersom vi ikke tar testene. Så bortkastet blir det ikke uansett.

MenMen,time will show. Vi får nå se fremover om det blir flere anfall,og blir det det får vi ta det derfra. Jeg håper selvfølgelig at Olivia vil holde seg frisk fremover nå! Får krysse fingrene for det.

 

Syk igjen…

Huff ja,stakkar Olivia har vert syk-igjen.

Det begynnte vel så smått å vises på torsdagen,da hun plutselig ikke ville ha kveldsmaten sin. Noe jeg syntes var rart,hun hadde hatt veldig god matlyst den siste tiden. Jeg ble litt bekymret,men tenkte at nå måtte jeg ikke bli hysterisk-Olivia har aldri vert noe matvrak,og har hatt perioder før der hun ikke har spist noe særlig,uten at det har vert noe galt av den grunn.

På fredagen ville hun fremdeles ikke ha maten sin,men jeg ga henne 4 fiskekaker,som gikk ned på høykant. Vannskålen derimot,var tom den morgenen-noe som aldri har skjedd før i løpet av di årene jeg har hatt henne. Hun drikker vanligvis ikke noe særlig,utenom når hun har vert i aktivitet eller når det er veldig varmt (hun spiser jo våtfor,så hun får vel i seg væsken hun trenger via det stort sett). Jeg synes hun virket generelt sløvere enn vanlig,hun virket ikke å være i humør,og hun hadde ikke det samme “glimtet” som hun pleier å ha i øynene. Hun virket også å være litt “støl”,og jeg syntes hun hadde vanskelig for å reise seg opp når hun lå. Denne stølheten forverret seg utover kvelden/natten,og det begynte å renne gul,tykk “gørr” ut av øynene på henne. Da bestemte jeg meg for å ringe veterinæren neste morgen.

Som sagt,så gjort. Jeg ringte veterinæren neste morgen (altså lørdag),og fikk beskjed om å komme til klinikken kl.13. Olivia var forresten enda verre denne morgenen,hun kom seg ikke opp av sengen i det hele tatt. Jeg måtte hjelpe henne på beina da hun skulle ut på do den morgenen. I tillegg pustet hun forferdelig fort,og peste innimellom. Gjett om jeg var redd!

Fremme hos veterinæren virket hun noe bedre,hun gikk fint bortover veien fra bilen og inn på venteværelset… Hun hilste blidt på ei jente som satt der inne også. Men det var vel adrenalinet fra spenningen av å være ute av huset som fikk henne på beina,tenker jeg. Veterinæren tok tempen på henne,som var høy… 40,9 grader (!!). (Normaltemperaturen på en hund er mellom 38-39 grader) Han spurte om hun nylig hadde hatt løpetid med tanke på at det kunne være livmorbetennelse,men den hadde hun i mai/april,så det ble utelukket kjappt. Han sjekket også magen med en slags stang han puttet oppi stumpen på henne,men uten resultater. Jeg spurte om det kanskje kunne være en av disse flått-bårne sykdommene,og det kunne det være sa han,men det kunne ikke avgjøres uten blodprøve. Uansett så fikk hun en antibiotika-sprøyte som “akutt-hjelp” + vi fikk en 10 dagers antibiotika-kur med oss hjem. Veterinæren hadde rett og slett ikke tid til å ta blodprøve der og da,han stresset litt da det stod en hund på venterommet med en pinne i øyet som åpenbart trengte å komme inn fort som fy.

Jeppda… Og i dagene som har gått har Olivia sakte men sikkert blitt litt og litt bedre hele tiden. Nå virker hun nesten som sitt gamle jeg igjen,bortsett fra at hun fremdeles er litt “redusert” og ikke har noen enorm apetitt. Men hun får i seg litt mat hver dag,så. Di 2 siste dagene har det vert potet,laks og urtesaus på menyen,da hun er så enormt glad i sjømat. (Bortskjemt!? Neida. *Kremt* ) Hundemat er fremdeles æsj. Temperaturen ligger på ca 38 grader,så den er normal. Øynene renner mye mindre,hun puster i et normalt tempo,hun drikker mer normale mengder vann,hun går,løper, og hopper både i go’stolen og bilen (antagentlig den høye feberen som har gjort henne for slakk til å orke det),hun er nysgjerrig,følger med på alt,og har fått “glimtet” tilbake i øynene sine. Utrolig deilig å se at hun blir bedre,for en lettelse! Jeg så jo for meg det verste da hun ikke engang klarte å reise seg om morgenen.

Herregud,så ubeskrivelig redd jeg har vert. Nå skal jeg tilbake til veterinæren på torsdag,og da akter jeg å kreve at dem finner ut hva som foregår. Det er jo bare 3 uker siden hun var på veterinærvakten pga dette anfallet også,så jeg er jo bekymret. Noe må være årsaken til at hun har vert sjuk 2 ganger på 3 uker-jenta har aldri vert sjuk før i hele sitt liv. Det jeg tenker på er (som nevnt) at det kan være en sykdom hun har smittet på seg via flått. Eller en betennelse/infeksjon (eller noe annet) i ryggen,faktisk. Jeg har besøk av søskenbarnet mitt fra Stavanger akkurat nå,og det var hun som satte meg på den tanken. Hun har nemlig en venninne som har en hund som hadde hatt betennelse i ryggen,og han hadde hatt et anfall tilsvarende det Olivia hadde pga den. Når jeg tenker meg om så hadde Olivia et sted på ryggen der hun drev å klødde seg som bestatt i dagene etter dette anfallet. Hun har sluttet å klø seg nå da men… Det er jo ikke utenkelig at det er noe i ryggen som er feil. Det hadde forklart både anfallet og feberen,dersom det skulle være en betennelse. Nå er jo ikke jeg veterinær,men man får prøve å sette sammen bitene i puslespillet og finne løsningen selv,når veterinærene ikke gjør det.

Akkurat det irriterer meg grenseløst-jeg synes veterinærene her er alt for sløve. Hun jeg var hos første gangen sa at det var kul umulig å finne ut hva som var årsaken til dette anfallet da jeg spurte om det ikke var noe mer hun kunne gjøre for å finne det ut,og han jeg var hos denne gangen mente jeg trengte ikke komme tilbake igjen så lenge hun virket i god form (jeg ringte på mandag)… Hva er nå det for noe tull,da!? Er det bare meg,eller er det forferdelig sløvt!? Burde di ikke gjøre mer for å finne ut hva som ligger bak det hele,i stedenfor å bare fikse symptomene? For feber er jo nettopp det-bare et symptom. På torsdag vil jeg altså forlange en ordentlig sjekk. Jeg vil ta blodprøve for å finne ut om det kan være en av disse flått-bårne sykdommene,og jeg vil ta røntgen (eller hva di gjør) for å finne ut om det foregår noe i ryggen. Så det så.

 

………

Det har vert vaaarmt idag også,og Olivia har vert skikkelig sløv. Begynte nesten å lure på om det var noe annet/mer enn varmen som plaget henne,men den bekymringen var visst unødvendig. Hun har kvikknet veldig til i løpet av kvelden nå,og er sitt vanlige,energiske jeg igjen. Herlig!

Det var meninga at vi skulle gå en tur med Jan og Nalle i dag,men siden det var så forferdelig varmt så utsatte vi det til en annen dag. Litt synd egentlig,jeg hadde gledet meg til å gå tur-men det var ikke forsvarlig rett og slett.

I stedenfor gikk jeg og Olivia oss en rusletur til Høynessjøen nå sent i kveld. Godt og kjølig,bare 18 grader. Traff en halvfull mann som spurte om Olivia var blandet med Papillon,av alle ting. Hehe. Den var ny. Jeg klarer ikke helt å se den rasen i henne,men… Skal aldri si aldri heller,man vet jo ikke med disse eventyrblandingene.

Ellers har Olivia kosa seg ute i hagen i ettermiddag. Rullet seg i gresset,hatt godbitsøk,og sløvet under altanen.

Ganske fin utsikt vi har,ikke sant?

 

Vaaarmt!

Jeg var visst litt for kjapp til å si at Olivia ikke sliter så mye i varmen lenger… Hun har vert skikkelig daff i dag,stakkar. Ikke så rart kanskje,med 27 grader i skyggen og steikende sol! Holdt på å krepere selv,jeg. Phu. Det er 22 grader ute nå,klokka 01.40 om natta… Ganske grusomt,egentlig. Og det er betraktelig mye varmere innendørs enn det er ute,så det blir nok ikke så lett å få sove. Har prøvd å ha vinduer og dører oppe for å få litt sirkulasjon i lufta her,men det er nytteløst. Godt at vi har takvifte på soverommet,i det minste!

Vi er jo så heldige å ha sjøen bare et steinkast fra huset,deilig å dra ned dit å kjøle labbene våre innimellom i løpet av dagen.

 

 

Sommeridyll ;)

Vi har kosa oss ute i det flotte været i hele dag. Deilig med sommer igjen!

Jeg hadde kanskje ikke min mest fotogene dag i dag. Kombinasjonen dumme skygger i ansiktet + rare grimaser pga sol i øynene + nydusjet hår så fluffy at det kunne gjort enhver puddelrocker grønn av misunnelse = ikke så veldig lekkert. Hoho! Men pytt på… Er ikke så nøye det,vel?

Olivia har røyta av seg masse pels,så hun sliter heldigvis ikke fullt så mye i varmen lenger.  Rart at hun har mer pels igjen i det hele tatt,egentlig-så mye pels jeg har børstet av henne i det siste burde hun ha vert skallet til nå.

 

Bare et bilde :)

 

Oppdatering

Olivia har foreløbig ikke hatt flere anfall,heldigvis. Hun virker uberørt av det hele,og er tilsynelatende i like god form nå som hun var før anfallet.

Var hos veterinæren igjen på mandag… Tok for sikkerhets skyld enda en blodprøve for å måle blodsukkeret,som var helt normalt denne gangen også. Vi står fremdeles uten en diagnose-for å sitere veterinæren ordrett så var det kul umulig å finne ut hva som gjorde at hun fikk anfall. Det kunne være epilepsi,en liten blødning… Hun visste ikke. Hun sa også at “dette er sannsynligvis ikke noe hun kommer til å dø AV,snarere noe hun kommer til å dø MED”… Uten at det klarte å berolige meg noe særlig mer. Sannsynligvis er ikke godt nok.

Det irriterer meg grenseløst at jeg ikke vet hva dette anfallet kom av! Jeg sitter som på nåler å følger Olivia med haukeblikk hvert våkne sekund,livredd for at hun skal få flere anfall. Om hun vingler litt med hodet når hun f.eks snuser i luften så griper angsten om meg som en klo med en gang… Jeg har blitt totalt paranoid, jeg klarer ikke å slappe av. Jeg får ikke sove ordentlig om natten,jeg våkner flere ganger med den paniske følelsen “jeg må sjekke om Olivia er ok”… Redd for at det skal skje noe med henne mens jeg sover og ikke får det med meg. Grusomt.

Vi har knapt vert på tur siden fredag,jeg er livredd for at hun skal få et nytt anfall mens vi er langt hjemmefra… Huff. Lørdag,søndag og mandag gikk vi bare små rusleturer rundt på feltet her vi bor. I går kom vi oss omsider ut på en “ordentlig” tur,fikk Ståle til å bli med meg så jeg slapp å dra alene. Det gikk altså bra,så det ga meg litt nytt mot… Har akkurat hatt oss en litt lengre tur nå ikveld også,Olivia og jeg. Merker at hun har mye oppspart energi i kroppen sin,går nermest å tripper. Hehe… Så er på tide å komme “i gang igjen” nå. Håper denne angsten min slipper taket etter hvert… Så lenge Olivia er i god form,kan jeg jo ikke skape begrensninger for henne bare fordi jeg er engstelig. Give me a chill-pill,anyone. Slitsomt å være “hunde-mamma” akkurat nå… Er så glad i det lille nydelige vesenet at det er skummelt!!

Ellers oppførte Olivia seg absolutt eksemplarisk da vi var hos veterinæren på mandag. Vi satt på venterommet i nesten 1 time,samtidig som det var 2 andre hunder der-en beagle og en bitteliten pomeranian valp. Olivia hilste fint på beagle’en med en gang vi kom inn døren,bjeffet 2 bjeff,men ga seg med en gang jeg sa nei. Jeeei. Deretter var det ikke noe tull i det hele tatt,og hun slappet helt av i nærværet av disse 2 hundene. Hun lå rett ut på gulvet å sløvet (kjeeedelig å vente skal man vite!) mens denne beagle’en vandret rundt,ikke noe stress. Flinka! Hun satt en stund å kikka rart på denne pomeranian-valpen da,som satt på fanget på ei jente som satt ved siden av meg. Kikka nysgjerrig,og la hodet på skakke når valpen beveget på seg. Tror ikke Olivia har sett en så liten hund før,det var visstnok fasinerende. Hehe… Ellers var hun veldig flink inne hos veterinæren også. Jeg satt på gulvet å holdt henne mens veterinæren tok blodprøve,og det gikk strålende. Da vi var der på lørdagsnatta lagde hun et voldsomt drama over blodprøven,men vi fant ut at dette var fordi hun ikke likte å stå oppå undersøkelsesbordet. Da hun fikk komme ned på gulvet gikk det knirkefritt.

 

Veterinærvakt

Natt til i dag har vert et rent mareritt-blandt di verste nettene i hele mitt liv.

Rundt kl.00.30 i natt fikk Olivia et slags anfall… Hun klarte ikke å stable beina under seg,hodet virret ukontrollert fra side til side,og øynene beveget seg i alle retninger rundt i hodet på henne. Det mest skremmende jeg har sett noen sinne.

Jeg har tlf.nr til min faste vetrinær plugget inn på mobilen,så jeg ringte han umiddelbart. Forklarte raskt hva som skjedde,men svaret jeg fikk var at han ikke var på vakt i natt,så han ga meg nr til vetrinærvakten. Da jeg ringte der traff jeg på en pottesur gubbe,nei han hadde da for pokker ikke vakt,hadde dem ikke kontroll på vaktlistene,helsikken at jeg ringte å vekket han,blablabla. Satan. Fikk et nytt nr å ringe,og der traff jeg på en kvinnelig vetrinær,endelig en som var vennlig,hjelpsom og tok meg på alvor. Hun hadde heller ikke vakt,men hun skulle ringe sjefen sin å spørre om hun skulle rykke ut,og sa han nei skulle hun skaffe meg vetrinær uansett,garantert. Etter ei lita stund ringte hun meg opp igjen etter å ha prata med sjefen,hun skulle kjøre med en gang til Haugaland dyreklinikk på Avaldsnes,og der skulle vi møtes om 45 min. (Hun kjørte fra Sveio,vi fra Skudenes,ca.30-40 til Avaldsnes fra begge steder) Anfallet til Olivia var over da hun ringte,det varte vel 4-5 minutter bare… Men jeg ville selvfølgelig sjekke henne med en gang alikevel,og det ville vetrinæren også. Så vi heiv oss i bilen,og tilbrakte deretter altså noen timer på dyreklinikken. Tok urinprøve,2blodprøver,pluss sjekka alt som sjekkes kunne. Vetrinæren mente at dette kunne være diabetes/sukkersyke,i og med at hun hadde hatt anfall(som diabetikere får dersom blodsukkeret blir veldig lavt),hun har svak katarakt (øyelidelse som ofte kommer i forbindelse med diabetes),og urinprøven kunne visstnok støtte denne teorien. Hun hadde den første blodprøven i denne maskinen som “leser” dem,og fikk utelukke de fleste av di alvorligste/akutte sykdommene… Da hun skulle ha den andre blodprøven i maskinen,fungerte den plutselig ikke. Det var den blodprøven som skulle avgjøre om det var diabetes eller ei,men dette fikk vi altså ikke svar på. Så siden Olivia virket pigg igjen mente hun at det var trygt at vi kunne dra hjem så lenge,det var ikke mer hun kunne gjøre der og da. Vi avtalte at hun skulle ringe meg kl.9 om morgenen å avtale ny time… Så vi dro hjem da,var hjemme rundt kl.4 om natta/morgenen. Jeg klarte selvfølgelig ikke å få sove,var livredd Olivia skulle på nytt anfall,eller dø,mens jeg sov… Jeg tenker selvsagt det verste,som alltid.

Tenk om hun hadde diabetes? Var framtiden til Olivia et liv der hun måtte leve på diett,der man måtte måle blodsukkeret hennes jevnlig,sette isulinsprøyte 2 ganger daglig,ha jevnlige kontroller hos vetrinær….? Sterilisering måtte også til i tilfellet,da hormonene i løpetida kunne gjøre sukkersyken ustabil. Hvordan skulle jeg klare alt dette? Klarte jeg å takle ansvaret med å eie en hund med en sånn sykdom? Jeg,det største nervevraket på jord som ikke tåler en dritt før jeg blir lammet av angst. Og ikke minst,hvordan skulle jeg få penger til alt? Olivia er ikke forsikkret. Alle disse skumle tankene svirret i hodet på meg,jeg ble nermest panisk,grein,grein,grein.

Klokken 08.30 ringte vetrinæren å sa at maskinen som leste blodprøvene var i orden igjen,å ville ha bekreftet at jeg fremdeles ville ha den andre prøven avlest. Hun anbefalte det,men det ble nye 500 kr. Selvfølgelig ville jeg det,noe annet hadde vert utenkelig. Jeg ville vite. Jepp,hun skulle da få det gjort,og deretter ringe meg opp igjen for å gi meg resultatene,og evt avtale time for å diskutere hva vi skulle gjøre videre. Nok en time gikk,og hun ringte igjen. Prøvene var fine,dem. Diabetes var det ikke… Og jeg ble selvsagt kjempelettet. Samtidig var det skummelt,nå hadde vi ingen diagnose. Hun visste da ikke sikkert hva anfallet kunne ha kommet av,da det meste var utelukket. Det eneste hun kunne komme på var at Olivia kunne ha spist noe ute (noe som er uaktuelt,en hund som er mer forsiktig med hva hun putter i munnen har jeg aldri sett),eller det kunne være epilepsi. Eller i verste fall,med tanke på at olivia er 10 år-hjernesvulst. Herregud. Får for all del ikke håpe det er sistenevnte,da antar jeg at det ikke er mye håp for engelen min. Jeg er ikke klar for å miste henne enda. Epilepsi ville vert en mye bedre diagnose,det går det fint an å leve med. Er det epilepsi hun har,er det antagenligvis en mild utgave,ettersom jeg har forstått utifra det jeg har lest om sykdommen.

Når jeg tenker meg om har Olivia vert ustø på beina en gang før. Hun reiste seg opp fra senga,og plutselig virket det som om hun ikke hadde kontroll på beina,særlig bakbeina. Hun gikk liksom bare å vinglet. Men dette ble antatt at var stølhet,rett og slett. At hun var stiv i beina etter å ha vert i ro lenge… At dem kunne ha “sovnet” som man sier-for det gikk over etter at hun hadde beveget seg på gulvet i noen minutter. Så dermed har jeg ikke tenkt mer over denne hendelsen,før nå. Det er jo en god stund siden dette hendte også,hvertfall 6 mnd,kanskje 1 år… Husker ikke nøyaktig. Hun hadde ikke di andre symptomene da (virrende hode,rullende øyne)… Så det er også skummelt,at om det er samme greia hun hadde nå som hun hadde forrige gang,så har det blitt verre siden da.

Vel,vi fikk ny time på mandag for en ny sjekk. Da får jeg forhåpentligvis litt mer informasjon,og har forhåpentligvis rukket å samle tankene såpass at jeg får spurt om det jeg lurer på. I mellomtiden skulle vi bare avvente å se hvordan det gikk,og ringe vetrinæren igjen om det skulle skje noe mer.

Huff,dette ble rotete,jeg er så forvirret,og jeg trenger søøøøvn. Liten oppdatering hvertfall. Wish us luck.

 

Jeeeeeei!

Gjett hvem som har begynt å røyte!?

*Glad på Olivia sine vegne* Forhåpentligvis slipper hun underullen sin i en helsikkes fart nå,sånn at hun slipper å slite sånn i varmen.

 

Hester er ganske allrighte dyr…

…synes Olivia.

Se på det lille skjønne føllet da! *Sukk*

Vi gikk tur rundt Sørhåland i dag (igjen),det er så koselig å gå der synes jeg… Sånn passe lang tur også,tar ganske nøyaktig en time å gå.

Det gikk en Dvergschnauzer et lite stykke bak oss en periode,en ganske så ivrig liten fyr som boffa og kava… Men dette tok Olivia merkelig nok med knusende ro. Hun snudde seg å kikket på den av og til,men ellers bare traltet hun av gårde og snuste uforstyrret rundt,totalt avslappet med den andre hundens nærvær. Det er jo kjempebra!!! For en måneds tid siden er jeg sikker på at hun hadde blitt stressa av dette,blitt veldig på vakt og bjeffa tilbake. Utrolig herlig å se sånn framgang!