Oliviajenta’s Weblog

Olivia har foreløbig ikke hatt flere anfall,heldigvis. Hun virker uberørt av det hele,og er tilsynelatende i like god form nå som hun var før anfallet.

Var hos veterinæren igjen på mandag… Tok for sikkerhets skyld enda en blodprøve for å måle blodsukkeret,som var helt normalt denne gangen også. Vi står fremdeles uten en diagnose-for å sitere veterinæren ordrett så var det kul umulig å finne ut hva som gjorde at hun fikk anfall. Det kunne være epilepsi,en liten blødning… Hun visste ikke. Hun sa også at “dette er sannsynligvis ikke noe hun kommer til å dø AV,snarere noe hun kommer til å dø MED”… Uten at det klarte å berolige meg noe særlig mer. Sannsynligvis er ikke godt nok.

Det irriterer meg grenseløst at jeg ikke vet hva dette anfallet kom av! Jeg sitter som på nåler å følger Olivia med haukeblikk hvert våkne sekund,livredd for at hun skal få flere anfall. Om hun vingler litt med hodet når hun f.eks snuser i luften så griper angsten om meg som en klo med en gang… Jeg har blitt totalt paranoid, jeg klarer ikke å slappe av. Jeg får ikke sove ordentlig om natten,jeg våkner flere ganger med den paniske følelsen “jeg må sjekke om Olivia er ok”… Redd for at det skal skje noe med henne mens jeg sover og ikke får det med meg. Grusomt.

Vi har knapt vert på tur siden fredag,jeg er livredd for at hun skal få et nytt anfall mens vi er langt hjemmefra… Huff. Lørdag,søndag og mandag gikk vi bare små rusleturer rundt på feltet her vi bor. I går kom vi oss omsider ut på en “ordentlig” tur,fikk Ståle til å bli med meg så jeg slapp å dra alene. Det gikk altså bra,så det ga meg litt nytt mot… Har akkurat hatt oss en litt lengre tur nå ikveld også,Olivia og jeg. Merker at hun har mye oppspart energi i kroppen sin,går nermest å tripper. Hehe… Så er på tide å komme “i gang igjen” nå. Håper denne angsten min slipper taket etter hvert… Så lenge Olivia er i god form,kan jeg jo ikke skape begrensninger for henne bare fordi jeg er engstelig. Give me a chill-pill,anyone. Slitsomt å være “hunde-mamma” akkurat nå… Er så glad i det lille nydelige vesenet at det er skummelt!!

Ellers oppførte Olivia seg absolutt eksemplarisk da vi var hos veterinæren på mandag. Vi satt på venterommet i nesten 1 time,samtidig som det var 2 andre hunder der-en beagle og en bitteliten pomeranian valp. Olivia hilste fint på beagle’en med en gang vi kom inn døren,bjeffet 2 bjeff,men ga seg med en gang jeg sa nei. Jeeei. Deretter var det ikke noe tull i det hele tatt,og hun slappet helt av i nærværet av disse 2 hundene. Hun lå rett ut på gulvet å sløvet (kjeeedelig å vente skal man vite!) mens denne beagle’en vandret rundt,ikke noe stress. Flinka! Hun satt en stund å kikka rart på denne pomeranian-valpen da,som satt på fanget på ei jente som satt ved siden av meg. Kikka nysgjerrig,og la hodet på skakke når valpen beveget på seg. Tror ikke Olivia har sett en så liten hund før,det var visstnok fasinerende. Hehe… Ellers var hun veldig flink inne hos veterinæren også. Jeg satt på gulvet å holdt henne mens veterinæren tok blodprøve,og det gikk strålende. Da vi var der på lørdagsnatta lagde hun et voldsomt drama over blodprøven,men vi fant ut at dette var fordi hun ikke likte å stå oppå undersøkelsesbordet. Da hun fikk komme ned på gulvet gikk det knirkefritt.

Natt til i dag har vert et rent mareritt-blandt di verste nettene i hele mitt liv.

Rundt kl.00.30 i natt fikk Olivia et slags anfall… Hun klarte ikke å stable beina under seg,hodet virret ukontrollert fra side til side,og øynene beveget seg i alle retninger rundt i hodet på henne. Det mest skremmende jeg har sett noen sinne.

Jeg har tlf.nr til min faste vetrinær plugget inn på mobilen,så jeg ringte han umiddelbart. Forklarte raskt hva som skjedde,men svaret jeg fikk var at han ikke var på vakt i natt,så han ga meg nr til vetrinærvakten. Da jeg ringte der traff jeg på en pottesur gubbe,nei han hadde da for pokker ikke vakt,hadde dem ikke kontroll på vaktlistene,helsikken at jeg ringte å vekket han,blablabla. Satan. Fikk et nytt nr å ringe,og der traff jeg på en kvinnelig vetrinær,endelig en som var vennlig,hjelpsom og tok meg på alvor. Hun hadde heller ikke vakt,men hun skulle ringe sjefen sin å spørre om hun skulle rykke ut,og sa han nei skulle hun skaffe meg vetrinær uansett,garantert. Etter ei lita stund ringte hun meg opp igjen etter å ha prata med sjefen,hun skulle kjøre med en gang til Haugaland dyreklinikk på Avaldsnes,og der skulle vi møtes om 45 min. (Hun kjørte fra Sveio,vi fra Skudenes,ca.30-40 til Avaldsnes fra begge steder) Anfallet til Olivia var over da hun ringte,det varte vel 4-5 minutter bare… Men jeg ville selvfølgelig sjekke henne med en gang alikevel,og det ville vetrinæren også. Så vi heiv oss i bilen,og tilbrakte deretter altså noen timer på dyreklinikken. Tok urinprøve, 2 blodprøver,pluss sjekka alt som sjekkes kunne. Vetrinæren mente at dette kunne være diabetes/sukkersyke,i og med at hun hadde hatt anfall(som diabetikere får dersom blodsukkeret blir veldig lavt),hun har svak katarakt (øyelidelse som ofte kommer i forbindelse med diabetes),og urinprøven kunne visstnok støtte denne teorien. Hun hadde den første blodprøven i denne maskinen som “leser” dem,og fikk utelukke de fleste av di alvorligste/akutte sykdommene… Da hun skulle ha den andre blodprøven i maskinen,fungerte den plutselig ikke. Det var den blodprøven som skulle avgjøre om det var diabetes eller ei,men dette fikk vi altså ikke svar på. Så siden Olivia virket pigg igjen mente hun at det var trygt at vi kunne dra hjem så lenge,det var ikke mer hun kunne gjøre der og da. Vi avtalte at hun skulle ringe meg kl.9 om morgenen å avtale ny time… Så vi dro hjem da,var hjemme rundt kl.4 om natta/morgenen. Jeg klarte selvfølgelig ikke å få sove,var livredd Olivia skulle på nytt anfall,eller dø,mens jeg sov… Jeg tenker selvsagt det verste,som alltid.

Tenk om hun hadde diabetes? Var framtiden til Olivia et liv der hun måtte leve på diett,der man måtte måle blodsukkeret hennes jevnlig,sette isulinsprøyte 2 ganger daglig,ha jevnlige kontroller hos vetrinær….? Sterilisering måtte også til i tilfellet,da hormonene i løpetida kunne gjøre sukkersyken ustabil. Hvordan skulle jeg klare alt dette? Klarte jeg å takle ansvaret med å eie en hund med en sånn sykdom? Jeg,det største nervevraket på jord som ikke tåler en dritt før jeg blir lammet av angst. Og ikke minst,hvordan skulle jeg få penger til alt? Olivia er ikke forsikkret. Alle disse skumle tankene svirret i hodet på meg,jeg ble nermest panisk,grein,grein,grein.

Klokken 08.30 ringte vetrinæren å sa at maskinen som leste blodprøvene var i orden igjen,å ville ha bekreftet at jeg fremdeles ville ha den andre prøven avlest. Hun anbefalte det,men det ble nye 500 kr. Selvfølgelig ville jeg det,noe annet hadde vert utenkelig. Jeg ville vite. Jepp,hun skulle da få det gjort,og deretter ringe meg opp igjen for å gi meg resultatene,og evt avtale time for å diskutere hva vi skulle gjøre videre. Nok en time gikk,og hun ringte igjen. Prøvene var fine,dem. Diabetes var det ikke… Og jeg ble selvsagt kjempelettet. Samtidig var det skummelt,nå hadde vi ingen diagnose. Hun visste da ikke sikkert hva anfallet kunne ha kommet av,da det meste var utelukket. Det eneste hun kunne komme på var at Olivia kunne ha spist noe ute (noe som er uaktuelt,en hund som er mer forsiktig med hva hun putter i munnen har jeg aldri sett),eller det kunne være epilepsi. Eller i verste fall,med tanke på at olivia er 10 år-hjernesvulst. Herregud. Får for all del ikke håpe det er sistenevnte,da antar jeg at det ikke er mye håp for engelen min. Jeg er ikke klar for å miste henne enda. Epilepsi ville vert en mye bedre diagnose,det går det fint an å leve med. Er det epilepsi hun har,er det antagenligvis en mild utgave,ettersom jeg har forstått utifra det jeg har lest om sykdommen.

Når jeg tenker meg om har Olivia vert ustø på beina en gang før. Hun reiste seg opp fra senga,og plutselig virket det som om hun ikke hadde kontroll på beina,særlig bakbeina. Hun gikk liksom bare å vinglet. Men dette ble antatt at var stølhet,rett og slett. At hun var stiv i beina etter å ha vert i ro lenge… At dem kunne ha “sovnet” som man sier-for det gikk over etter at hun hadde beveget seg på gulvet i noen minutter. Så dermed har jeg ikke tenkt mer over denne hendelsen,før nå. Det er jo en god stund siden dette hendte også,hvertfall 6 mnd,kanskje 1 år… Husker ikke nøyaktig. Hun hadde ikke di andre symptomene da (virrende hode,rullende øyne)… Så det er også skummelt,at om det er samme greia hun hadde nå som hun hadde forrige gang,så har det blitt verre siden da.

Vel,vi fikk ny time på mandag for en ny sjekk. Da får jeg forhåpentligvis litt mer informasjon,og har forhåpentligvis rukket å samle tankene såpass at jeg får spurt om det jeg lurer på. I mellomtiden skulle vi bare avvente å se hvordan det gikk,og ringe vetrinæren igjen om det skulle skje noe mer.

Huff,dette ble rotete,jeg er så forvirret,og jeg trenger søøøøvn. Liten oppdatering hvertfall. Wish us luck.

Gjett hvem som har begynt å røyte!?

*Glad på Olivia sine vegne* Forhåpentligvis slipper hun underullen sin i en helsikkes fart nå,sånn at hun slipper å slite sånn i varmen.