Merker at folk begynner å lure på hvordan det går her… Det har skjedd masse her,jeg kunne skrevet et eviglangt innlegg,men jeg orker ikke å fortelle ting så veldig detaljert akkurat nå. Jeg er forferdelig sliten og har rett og slett ikke energi til å skrive et langt innlegg. Men her kommer altså en rask oppsummering:
6 dager etter at Olivia avsluttet antibiotika-kuren,ble hun syk igjen. Feber,slapp, rennende øyne,snørrete nese,etc. Så hun ble satt på ny antibiotika-kur,pluss nye blodprøver ble tatt. Hun ble igjen bedre av antibiotikaen etter noen dager,og alle tegn på infeksjoner forsvant. Hun var virket fremdeles ikke helt i form av den grunn,matlysten var elendig,hun var generelt noe slappere enn til vanlig,ble fortere sliten,hun pustet noe raskere enn vanlig,og hadde bleike slimhinner. Da svarene på blodprøvene omsider kom etter 8 dager,viste dem at hun hadde et veldig lavt antall hvite blodceller,og at imunsystemet hennes ikke fungerte. Dette var grunnen til at hun var så utsatt for infeksjoner,og stadig fikk rennende øyne og alt dette her. Dyrlegen mente også at dette var årsaken til det raske åndedrettet. Veterinærene står fremdeles litt fast i hva det er som feiler Olivia,så vi har enda ingen diagnose. Men jeg fikk beskjed om at kreft ikke kunne utelukkes. 
Var helt forferdelig å høre det… Er det jeg hele tiden har vert redd for,etter å ha googlet om symtomene på internett… Huff. Det ble tatt nok en blodprøve,en såkallt blodutstryk,som er sendt inn… Så nå venter jeg på tlf fra dyrlegen for å få svar på den. Svarene kommer sannsynligvis neste uke engang. Dersom di ikke viser noe (hvis det er kreft,vil ikke det vises på blodprøver),blir nok neste steg å ta MRI/røntgen. Der vil det sannsynligvis vises om det er svulst(er),og hvor den/dem evt ligger. For siden symptomene er så diffuse,vet dem liksom ikke helt hvor kreften evt kan være. Er det jurkreft så får hunden synlige svulster i jurene,er det beinkreft vil hunden halte,er det kreft i buken vil hunden få trøbbel med avføringen,er det blærekreft vil hunden ha problemer med urinering osv osv. Dere skjønner greia… Men Olivia har ikke noen sånne symtomer,så det hele er litt forvirrende. Eneste,hun har jo hatt disse anfallene (har hatt 2 nye siden sist,ikke så kraftige som første gangen,but still…),så muligheten for at hun har svulst i hjernen er jo der.
Så med dette skjønner dere sikkert hvorfor jeg ikke har hatt ork til noen oppdatering… Hele situasjonen er så fortvilet,og jeg har det helt forferdelig. Jeg prøver å forberede meg på at Olivia kan være alvorlig syk,og at hun ikke har så lenge igjen.
Det er så frustrerende å se at gullet mitt er syk,samtidig som veterinærene står der som noen spørsmålstegn og ikke finner ut hva det er som plager henne. Stakkar Olivia er som en vandrende nålepute,alle 4 beina hennes er barbert og stukket i… Har ikke tall på hvor mange blodprøver som er tatt. Hun har vert utrolig flink og samarbeidsvillig oppi det hele… Jeg ser at hun misliker å bli tatt prøver av,men alikevel prøver hun å være tapper og modig. Det er nesten som jeg ser at hun biter tennene sammen og manner seg opp når hun ser sprøytene. Høres sikkert helt sprøtt ut,men det er sant. Vi har også ventet i utallige timer inne på et trangt venterom med flere andre hunder,men hun har oppført seg eksemplarisk. Bare snusing og logring,overhode ikke noe bjeffing eller klaustrofobi. Flinkeste!
Nå er Olivia ferdig med den andre antibiotika-kuren sin,hun tok siste dosen i går kl.12.00 på formiddagen. Det har gått bra foreløbig.. Lurer på hvor lenge hun kan gå uten denne gangen. Dyrlegen ville forsikre seg om at det ikke var antibiotikaen som hadde noen bivirkninger som gjorde at slimhinnene ble bleike osv,så vi skulle avslutte kuren etter 10 dager. Dersom hun skulle få feber/infeksjoner igjen,skulle vi sette henne på en annen type antibiotika. Har alt hentet ut resepten,jeg-gir litt trygghet å vite at jeg har antibiotikaen på huset.
Ellers så virker Olivia å være i merkelig god form om dagen. Di siste 3 dagene har hun hatt en enorm matlyst. Det er temmelig lenge siden hun har hatt lyst på mat nå! Jeg har nermest tvangsforet henne for å få i henne mat di siste ukene. Bokstavelig talt. Jeg har måttet åpnet munnen hennes,puttet maten inn,og holdt den igjen såpass at hun ikke fikk spyttet det ut,men var nødt for å tygge og svelge. Høres sikkert brutalt ut,men hva skulle jeg gjøre når hun nektet å spise,og ble tynnere og tynnere?
På fredag åt hun en tallerk middagsrester + 6 brødskiver med makrell i tomat. (Vanligvis,altså når hun har vert frisk og rask,har hun blitt mett av 3 brødskiver…) Hun spiser med glede,og når maten er fortært,springer hun rundt med skåla i munnen og maser etter mer. 
Så nå har det gått i fra at jeg har tvunget maten i henne,til at jeg må begrense hva jeg gir henne så hun ikke overspiser. Just like that-det snudde over natta. Skjønner ingenting. I tillegg er hun helt turbo..! Hun er i kjempehumør,hopper, spretter,leker,herjer,logrer,gneldrer,full av energi. Får noen AD/HD-kick ut av en annen verden,oppfører seg som en understimulert,helgal valp. 
Hun puster fremdeles raskere enn normalt,men bortsett fra det virker hun i fin form akkurat nå. Må si at det forvirrer meg litt når hun oppfører seg sånn. Ingen kunne gjettet at hun var syk dersom jeg ikke påpekte det,tror jeg. Jeg tør ikke engang å håpe at hun begynner å bli bedre av den grunn… Mulig at det er normalt å være sånn selv om man har kreft eller en annen sykdom,jeg vet ikke. Men uansett,jeg nyter virkelig øyeblikkene,nyter å se henne slik. Godt å se at hun ikke har vondt noe sted,selv om hun skulle være alvorlig sjuk. Godt å se at det er liv i øynene hennes,at hun er glad. Det holder meg oppe akkurat nå,selv om alt er skummelt og trist og usikkert.
Herregud,som jeg elsker den nydelige,lille sjelen. Jeg er så glad i henne at det verker inni meg. Hun er en så enormt stor del av livet mitt,av meg. Jeg er så redd for å miste henne… Jeg kan ikke se for meg en hverdag uten henne i hælene døgnet rundt. Dersom hun dør nå,kommer jeg til å være bitter for alltid. Hun er så full av livslyst,hun elsker livet sitt,det er ikke rettferdig dersom det snart er over nå. Hun fortjener å være lykkelig i noen år til,hun av alle fortjener det så enormt. Please,la det skje et mirakel, bare denne ene gangen. Snufs.
Hun puster rolig og fint nå,til tross for at hun fikk Doxylin i går (som jeg inbilder meg at øker pusten noen hakk ekstra)… Men jeg ser ikke bort ifra at den vil øke utover kvelden,den pleier ofte det.
Sikkert fordi hun har blitt skeptisk til dyrlegen etter mye stikking-jeg tror hun hyler av angst,ikke av smerte. Meg har hun veldig tilitt til,jeg får gjøre omtrendt hva jeg vil med henne.