Olivia ble verre i løpet av natten… Hun ble rastløs,og klarte ikke å legge seg ned-det var veldig ubehagelig for henne å ligge. Hjertet og pusten hennes gikk forferdelig raskt,og hun hadde det ikke bra. Derfor tok jeg den vanskeligste avgjørelsen jeg noengang har tatt,og Olivia sovnet inn på Karmsund dyreklinikk kl.09.00 i dag.
Heldigvis virket det ikke som om hun hadde direkte vondt,hun ble glad da Ståle kom å hentet oss,og da hun skulle kjøre bil… Hun satt å kikket nysgjerrig ut bilvinduet hele veien,som hun alltid pleide å gjøre. Hun var glad og lykkelig helt til slutten,men kroppen hennes ville ikke mer. 
Jeg klarer ikke skrive så veldig mye mer nå,jeg har det som dere sikkert skjønner ganske grusomt.
Hvil i fred min beste venn,min gledesspreder,mitt alt. Jeg vil alltid elske deg,og du vil ha en helt spesiell plass i hjertet mitt for alltid. Savner deg uendelig mye,lille engel… Du vil ALDRI glemmes!
Jeg har vert bekymret for Olivia di siste dagene… Hun hoster mer og mer,spesiellt på nettene,hun puster nokså tungt,og hjertet jobber hardt-jeg hører faktisk at det slår når jeg sitter et par meter i fra henne,og det er jo ikke normalt.
Vi var på dyreklinikken i går,hvor hun ble undersøkt av begge veterinærene der. Dem mente at pulsen var unormalt høy (hun har en hvilepuls på 114-122 hjemme,og den skal helst ikke være over 100) men at hjertet ellers ikke var verre nå enn for 3 måneder siden. Så vi fant ut av vi gi henne enda en type hjertemedisin i tillegg til den andre + øke dosen vanndrivende tabletter litt,og se hvordan det går… Jeg måtte nesten spørre om det var forsvarlig å fortsette behandlingen og forklarte at jeg var redd for å dra det for langt og at hun skulle lide,men veterinæren mente at allmenntilstanden og livskvaliteten hennes fortsatt var bra,så han ville fortsette litt til. Allmenntilstanden hennes ER jo bra,hun spiser godt og er fortsatt glad og kvikk,men… Huff,jeg vet ikke,jeg bekymrer meg veldig og vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Selv om hun virker bedre på dagtid så må det vel være ubehagelig for henne med denne hjertebanken,tungpustheten og hostingen på natten…?
Vi starter å gi henne den nye medisinen på fredag (apoteket fikk den ikke inn før),så får vi se hvordan det går… Dersom hun ikke blir betraktelig bedre av denne så må jeg nok diskutere med dyrlegen om å la henne slippe er det beste for henne. Jeg synes bare ikke det er riktig å fortsette dersom ting forblir slik dem er nå… Huff,det er så vanskelig! Det er så vanskelig å skulle bestemme over liv og død på denne måten,det er så vanskelig å avgjøre hva som er det riktige å gjøre. Veterinæren sa ting som “men hun ser jo så mye mer hund ut nå i forhold til di første gangene jeg så henne,hun har lagt på seg,har flott tjukk pels og ser generelt bra ut” og “det er mange hunder som behandles som er mye verre enn henne”,men.. Alikevel blir jeg ikke overbevist,for selv om hun har kommet seg og har vert i god form di siste månedene,så er det flere ting som sier at hjertet hennes har blitt svakere nå di siste 4-5 dagene. Hun har jo hatt sånne dårlige dager før og har kommet seg igjen,men.. Huff,det blir mye men her. Jeg er så usikker,og så redd. Jeg vil bare Olivia’s beste,men akkurat nå vet jeg ikke hva som er hennes beste.Vi får bare fortsette å ta ting dag for dag. Først og fremst får jeg gi den nye medisinen en sjanse,så får vi ta det derfra.
Nå har jeg og Olivia lagt oss i senga mi og har satt denne filmen i DVD-spilleren:
Gjett om vi gleder oss til å se den!? 
GOD NATT,alle sammen! 
Da vi gikk inn i oppkjørselen vår etter tur i går kveld ble Olivia plutselig forferdelig opptatt av å lukte på bakken,og hun peip av iver mens hun hastet forover. Noen timer før vi dro la jeg merke til en Border Collie hanne som gikk rundt i hagen vår,så jeg tenkte at hun bare kjente lukta etter han fortsatt,så jeg bare slapp henne slik jeg vanligvis gjør før vi gikk i hagen på baksiden av huset sånn at Olivia skulle få gjort fra seg (hun har en greie med at hun ikke skal baise med mindre hun er hjemme,nemlig). Da vi var ute i hagen fortsatte pipingen,og plutselig fikk hun øye på noe og smatt rundt hushjørnet. Border Collie hannen hadde altså ikke bare vert der,men han var der fortsatt. Jeg løp etter mens jeg hveste “Olivia-kom her!” (jeg turde ikke rope siden klokka var 00.30 på natta og vi har naboer på alle kanter) og da jeg rundet hushjørnet så jeg denne Border Collie hannen som løp (han er livredd folk så han sprang da han så meg) med Olivia i hælene (som tydeligvis ble rammet av et anfall med akutt døvhet) og rundet neste hushjørne igjen. Jeg fortsatte å kalle på Olivia så høyt jeg turde mens jeg hastet etter dem,samtidig som jeg kjente at panikken begynte å vokse… Olivia har nemlig løpetid,så jeg så jo for meg den snart 11 år gamle frøkna med alorlig hjertefeil bli drektig-det ville blitt katastorfalt. Samtidig ble jeg skikkelig forbanna på meg selv som hadde sluppet henne løs,jeg burde jo skjønt at hannhunden var der fortsatt sånn som hun peip og bar seg. Uansett,da jeg rundet nok et hushjørne stod Olivia alene å peip ved “eiendomsgrensen” på plenen vår,mens hannhunden hadde løpt ned i hagen til naboene våre. I dette tilfellet er jeg glad for at jeg har en uselvstendig pinglehund som ikke tør å stikke utenfor eiendommen uansett omstendigheter. Hehe. 
Jeg fikk omsider hykket på henne båndet og leid henne med meg inn igjen… Hvor hun ble liggende klistret inntil ytterdøra i stua eller vandrende rastløst rundt på gulvet mens hun jevnlig kikket ut gjennom vinduet og peip og peip og peip. Og peip. Heldigvis sovnet hun og tidde stille da vi gikk på soverommet å la oss. Phu.
Gjett hvem som skal ha hunden sin i bånd 100% av løpetiden heretter,selv “bare” i hagen midt på natta.
Forresten,5 uker uten antibiotika nå. Fantastisk!! 
Jepp,turen bar til Almanamyr i dag også. Pappa har aldri vert der før,noe som er helt absurd siden han har bodd i denne byen hele sitt voksne liv! Dermed måtte jeg selvfølgelig vise han stedet. Og som jeg trodde-han likte seg kjempegodt.
Jentene på tur.
Jeg husket å ta med brød til fuglene i dag! Her ser dere forresten den bitte lille vannflekken dem har igjen å svømme på-og selv dèn hadde et tynt lag med is. Huff.
Vi tok oss en liten avstikker fra stien rundt vannet og gikk opp til New Zealand’s-hytten også. En gullgraver fra New Zealand som bodde der,han bygde hytta selv i 1936.
Olivia utenfor hytten. Ikke helt fornøyd med å sitte stille,så hun tipper nesten forover i påvente av klarsignal til å kunne løpe videre.
Det blir lite hundebilder og mange vinterbilder nå om dagen… Det er fordi det egentlig er ganske sjeldent at vi har snø,så det må foreviges.
Nok en dag med sol og blå himmel.
Olivia er blitt mye bedre i møte med andre hunder nå,selv svarte hunder (som har vert det største problemet siden det var en Flatcoated som fløy på henne den ganger). Vi møtte en knøttliten sak (lignet på en dvergpinscher men var enda mindre) og 2 rottweilere (èn i bånd og èn løs) da vi gikk tur i dag,og begge deler gikk kjempefint.
I ettermiddag dro jeg,Ståle og Olivia på tur til Almanamyr. Det er lenge siden vi har vert der,ikke siden i vår tror jeg faktisk! Jeg “glemmer” liksom litt ut det stedet av en eller annen grunn. Jeg må begynne å bruke det oftere,det er ikke langt ifra hvor vi bor,og det er et perfekt sted å gå tur på!
Vi har et helt herlig vær for tiden,det er faktisk kjekkt med vinter og minusgrader når været er sånn! Når jeg er ute med Olivia går jeg omveier hele tiden sånn at turen skal bli litt lengre,fordi jeg har ikke lyst til å gå inn igjen. Hehe.
Her er noen bilder fra turen idag:
Det er is over hele Almanamyrvannet… Jeg så fotspor etter folk som hadde gått utpå isen også-at dem tør! Jeg hadde vert livredd for å ramle gjennom. Iiiik.
En hutrende Ståle og lille prinsessa. Det tok meg en liten evighet å få henne til å se på kameraet,hun ville mye heller gå å snuse videre. Veldig spennende lukter på sånne steder hvor mange hunder går tur!
Fuglene som holder til der oppe skravlet fælt i dag,dem var sikkert sultne. Jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet for at jeg hadde glemt å ta med brød til dem.
Ble litt mørke bilder siden dem oppholdt seg i skyggen,men jeg ville ikke plage dem med blitzen.
Di hadde bare en bitteliten sirkel igjen å svømme på hvor vannet ikke var frosset stakkars,den kan ikke ha vert mer enn en kvadratmeter eller to… Og nebbet dems var fullt av is.
Olivia er ekstremt nysgjerrig på disse bråkete vesnene,men samtidig synes hun di er litt skumle tror jeg,hun vil helst forte seg forbi dem.
Nå har Olivia vert 3 uker uten antibiotika,og det går fortsatt bra! Jeg kan nesten ikke tro det!! Veldig,veldig bra!
Åh,vi har hatt KNALLVÆR her idag!! Frost og nokså kaldt,men vindstille og sol. Gosh,så utrolig herlig! Vi måtte selvfølgelig ta oss en tur i marka-til tross for at jeg er full av feber og snørr. Jeg klør i beina etter å komme meg ut i sånt vær!
